Då Zimbabwe ville frede nordsjøsilda

I det nordøstlige Atlanterhav svømmer det 87000 vågehval. Arten er truet, men ikke i Norge. Derfor fanger vi hval, på tvers av internasjonale konvensjoner. I Zimbabwes nasjonalparker går det 87000 elefanter. Arten er truet, men ikke i Zimbabwe. Stammen må beskattes av økologiske grunner. Derfor skyter Zimbabwe elefanter, på tvers av internasjonale konvensjoner. Zimbabwe gjør med elefanten det vi gjør med vågehvalen. Men Norge er imot at Zimbabwe gjør det. (…) Zimbabwe trodde i sin naivitet at Norge kunne være deres gode fe blant de rike land. Norge med sin omstridte hvalfangst burde være det første land til å forstå seg på elefantjaktens betydning for den økologiske balanse. Men nei. Under CITES-konferansen i Kyoto i Japan i 1992 gikk debatten om ”appendix I”, hvor elefanten er listet. (…) Zimbabwe sender sitt forslag og foreslår at nordsjøsilda blir innlemmet i appendix I. Nordsjøsilda! Zimbabwe, landet nord for zulustammen, øst for buskmennene og sør for pygmeene, mener at nordsjøsilda skal totalfredes! Forslaget havner på Norges bord. Hæ? Det blir møter. Dere kan da ikke mene dette alvorlig? Zimbabwe var ikke uten svar. Det var flere grunner til å frede silda. Flere underarter har gått drastisk tilbake over en årrekke. Hadde en afrikansk fisk vært like utsatt hadde Europa fredet den for lengst. Men forslaget ble trukket. Zimbabwe hadde ingen spesielle interesser i Nordsjøen. (Utdrag ”Mor Afrika”)